Anmeldelse av Dag Solstad’s “Armand V”, utgitt: 2006.

Det var med forventning jeg gikk løs på Dag Solstad’s roman “Armand V”, som han selv kalte noter til en uutgravd roman (heretter omtalt som bok). Altså, boken er ifølge Solstad ikke en roman, men er hans nedtegnelser, eller noter om du vil, til den uutgravde romanen, den som ikke er oppe i dagen men som finnes der inne i forfatteren et sted. Vi følger hovedpersonen Armand V, her som diplomat, gjennom 99 noter og en tidligere studiekamerat, Frank Buer, samt diverse biskikkelser bl.a. A’s sønn. Boken penser innom flere temaer: norges utenrikspolitikk og relasjon til USA, krigen i Afghanistan, og den penser også innom Blindern, en aner at Solstad, gjennom Armand og Buer’s noter, er sterkt kritisk til bl.a. realistene på Blindern mht. ambisjoner.

Man trekkes inn og ut av mulige alternative hendelser til hva romanen kunne ha inneholdt og underveis fyller forfatter Solstad selv på med egne betraktninger rundt hovedskikkelsene og miljøet rundt dem, samt går inn på rent fortellertekniske grep han gjør, alternative veier historien kunne ende osv. skaper dette rommet som kalles metafiksjon og som er så typisk innenfor postmodernismen. Det krever mye å holde på en leser når fragmentene er såpass mange og ikke nødvendigvis henger sammen kronologisk eller logisk. At Solstad allikevel makter å holde på leseren, slik historien er bygget opp, sier mye om hans storhet som forfatter. Man blir hektet, man vil ha mer.

Solstad har et flytende, syngende språk som er behagelig å lese, man blir aldri stanset av uharmoniske setninger. Dette er ingen J.M. Coetzee som får meg inn i sterkt føleri, men Solstad evner å få meg, som leser, på sitt suggerende vis, til å reflektere over sine betraktninger, gjøre egne erkjennelser. Det er ikke alltid lett å vite når Solstad skriver sant eller ikke, og man må akseptere notene for hva de er, et rom hvor virkelighet og fiksjon møtes. Det jeg lurer veldig på nå er om notene er varslene om en fremtidig roman, selv har Solstad tidligere skrevet, et sted, at han har sluttet å skrive romaner, med unntak, riktig nok.

“Armand V” er en bok jeg gjerne anbefaler andre å lese. Den trekker deg inn i seg, og sitt betingede univers, og man kommer ut som et litt mer reflektert menneske. En fornøyelse å lese! Velkommen, etter!

.

Det er slik jeg husker deg

under det store knudrete treet
det blikkstille mørkøyde vannet

Dine tynne smil som fiskesprett bortover yten
og jeg vugget med deg
i  en farkost
så skrøpelig i storm, og

det er slik du vil erindres

når løvet faller i røde nyanser
og regnet synger,
synger  utenfor rammene
av en idyll

Idet innsjøen lukker sine øyne
er vi historien om ingenting

.

Ameldelse av Orhan Pamuks Det hvite slottet.

Bakgrunnsteppe:

Hüzün.

Det er hüzün som siver ut av romanen Det hvite slottet og som har fylt flere av Orhan Pamuks romaner med historier fra Istanbuls labyrinter. Hüzün, dette svartsinnet som også melankolien har sin kilde fra. Men melankolien er kun en personlig følelse. Hüzün, derimot, er hele Istanbuls stemning og deles av alle dens innbyggere. Et fellesskap skapt gjennom bevisstheten om at det moderne begynner med et kollektivt nederlag, modernitetens overtagelse, lukkingen av fortiden og skille av stat og islam, med den konsekvens at moderniteten ikke kan inntas helt som deres egen. Men det er ikke bare Istanbuls innbyggere som preges av hüzün, men alle tyrkere. Dette er altså ikke bare modernitetens universelle eksil, men noe særegent for Tyrkia og har vært kjernen i de politiske konfliktene i Tyrkia siden 1970-tallet. Begrensningene av pressefriheten er der fortsatt. Politisk islam og de militæres rolle er fortsatt svært sensitive emner å ta opp, og kan føre til arrestasjon og rettsforfølgelse.

Moderniseringen:
Moderniseringsprosessen begynte i slutten av den osmanske perioden, som startet med Osman Ghazi (d.1324) og hans sønn Orhan Osman (1324-1360). I1456 inntok sultanen Mehmed Erobreren Kostantinopel og avsatte den siste bysantiske herskeren. Det osmanske riket holdt sammen i ca 600 år. Ifølge historikeren Ibn Khaldun (1332-1406), begynner automatisk taperen å imitere seierherren. Imperiets nederlag på Krim og den første verdenskrigs utgang førte til det osmanske rikets endelige kollaps og man begynte å se mot vest. I perioden 1850-1914 startet det en moderniseringsprosess i Det Osmanske riket. Moderniseringen av det politiske systemet var motivert av ønsket om å utvikle militære styrker etter en europeisk modell. Man moderniserte blant annet byråkratiet, ingeniørkorpset og militæret. Tross modernistenes søken mot vest fantes det også en nasjonalistisk vind som sveipet over det Anatoliske landskapet i deler av det som i dag er Istanbul. I 1922 ble sultanatet opphevet og i 1923 ble Mustafa Kemal, senere kjent som Ataturk, president. Moderniseringen skjøt fart, og Tyrkia fikk et sekulært styre.

Det er med overnevnte som bakteppe at man må forsøke å forstå Orhan Pamuks Det hvite slottet. Det er en poetisk og vakker fortelling om ikke så kompleks som enkelte av Pamuks andre bøker. Den er mer lineær og ikke så full av litterære referanser som for eksempel hans roman Svart bok. I Det hvite slottet møter vi to protagonister i 1600-tallets Istanbul. Den ene, en italiensk slave, som vi aldri får vite navnet på, blir tatt til fange etter kamper mellom italienske og osmanske styrker til havs. Hoca, den andre protagonisten, blir hans herre. De kunne ha vært tvillinger eller dobbeltgjengere. Vi får oppleve dynamikken endre seg mellom dem. Til tider er det vanskelig å vite hvem som er hvem. Historien er gjennomsyret av ensomhet og lengsel, lengselen etter å være en annen.

Tyrkia blir av mange sett på som broen mellom Øst og Vest, men selv i Tyrkia kan man snakke om et øst og vest, kontrasten mellom det gamle og det moderne, den duale identitets kompleksitet. Orhan Pamuk mener at Kipling tok feil. Øst er ikke øst og vest er ikke vest, men kun uvesentlige konstruksjoner, som om vi er tanketråder i hverandres liv, som noen trekker i. Og sånn lever vi og påvirkes av hverandre, nærmer vi oss hverandre og støtes fra hverandre. De fleste av Pamuks romaner omhandler dette temaet., så også Det hvite slottet.

Romanen har en uskyldighet i seg som i et eventyr, er skremmende som et av Edgar Allan Poes mareritt og gripende som en tragisk kjærlighetshistorie. Dette er også en av strukturene i Det hvite slottet og som omtales av protagonistene selv som ”den perfekte historien” på side 99. Orhan Pamuk har ytret at han ønsker å føre sammen ting som aldri har vært gjort og å skrive historier som binder Istanbuls kakofoniske liv sammen med den vestlige psykologi og komposisjon, midtøstens litterære tradisjoner flettet sammen med vår tids strømninger, noe som også preger denne romanen. Begynnelsen av romanen får en til å tenke på Tusen og en natt og Æsops fabler, før vi trer inn i en mørk og dyster del av boken . I romanen skriver protagonistene ned sine liv, hemmeligheter og bekjennelser slik Michel de Montaigne gjorde det i 1580 og Marcel Proust gjorde det ca 300 år senere. Som leser blir vi dratt inn i det mørkeste av menneskesinn før vi kommer ut på den andre siden hvor historien avsluttes som en tragisk kjærlighetshistorie.

Det er godt mulig å tolke Det hvite slottet som en kritikk av den tyrkiske stat for forfølgelse av kurdere som en minoritet. Pamuk har selv uttalt, i et intervjuv, at han ikke er en politisk forfatter, og diskuterer heller litteratur enn politikk. Det har allikevel ikke hindret enkelte i å anklage Pamuk for forræderi mot den tyrkiske stat fordi han forsvarte Yasar Kemal i Der Spiegel vedrørende kurderspørsmålet. Men som han selv har uttalt så handler det mer om å heve stemmen mot forfølgelsen og krenkelsen av enhvers menneskerettigheter enn å ta et politisk standpunkt.

Det hvite slottet er en roman å bli glad i. Man trekkes inn i dette vakre verket av tråder og blir der. Til å være en postmodernistisk roman fra Orhan Pamuks hånd så er denne en av hans mer ”lettleste” i motsetning til for eksempel Svart bok og Mitt navn er rød. Det hvite slottet er, i motsetning til de to nevnte romanene ikke en thriller men en historisk roman som tar deg med tilbake til 1600-tallets Istanbul, og jammen føler en seg ikke litt klokere også etter å ha lest denne relativt tynne boken, selv om fiction og historisk bedrag lurer rundt hvert hjørne. Kan anbefales lest!

VL

# 2
Alle vet at visse galskaper
brenner mer enn andre
Det er med store øyne
og tørr munn jeg går
deg ikke i møte

# 3
Drømmen var alltid et svømmebasseng
ikke ante jeg at jeg en dag skulle
råde over dødehavet

# 4
Sting på sting nestet du
med en stor og mørk hånd
(og jeg stilnet)
skjult blant lotusblomster i en ørken

En kamel følger en annen
under det blå skjæret som kalles himmel

En reise er aldri forgjeves, sa min mor
Du vender alltid hjem
til slutt

# 5
Papirhelvete og diplomattyranni
Noen dager, når sorte øyne banker på døren
vet jeg at det ikke finnes en annen vei ut
at å vaske andres føtter gjør meg hvitere
og køen enda lenger
imorgen

# 6
Jeg har fordøyd latteren din
gjort den til min egen
loop
Så når du smiler og trekker frem kroken
et reip og en stol
er alt i sin skjønneste orden

# 7
En blinkende grønn skikkelse
forsvinner inn
gjennom den sorte døren

Det er slik hver dag begynner
Det er slik hver drøm slutter

Liljene i den sprukne vasen
på det arrete bordet
er ikke gule, men faller

Du lever, lever ikke, og
du lever litt til, lever ikke
litt til
når en blinkende grønn skikkelse
forsvinner

# 8
Du stopper bilen utenfor huset med
de suggerende øynene
men lar nøkkelen være i tenningen
Sånn forsvinner natt etter natt
synger sirissene deg i søvn
blir selgeren i deg stilt sjakk matt
I hånden banker en muskel
Den har omsider fått et navn

# 9
Implodering vs eksplodering.
Jeg smaker på ordene.
Planen peker utover, noe puffer innover
En tannregulering glefser til lyset
Terskelen skinner idet den blir besteget
før døren slamrer igjen
Pilene skal omsider få sitt svar

# 10
Sort er denne morgenen
Sort er denne krumme veien
Sort kysser jeg munnvikene dine
for så å glemme
denne favnen av stjerneskudd

# 11
Bak stenger av stål
har jeg malt dere i stykker
I det stille blant ord og kadaver
fylles gallen
Og slik har klørne vokst
Et kjøttstykke
kan aldri stilne lengselen
slik pisken aldri kan gi frihet
En dag har du glemt
at du er et menneske

# 12
Dette tause rommet
smyger seg over skuldrene
fester føttene i stigbøylene
og pisker løs
I horisonten høres trommeslag

# 13
Det er 17. mai
og Karl Johan lever fortsatt
Glemselen myldrer
i sin peneste stas
og på slottsbalkongen vinker
Martin Luther King, og roper:

Jeg hadde en drøm en gang

I det hvite rommet kysset jeg ham
og sa: jeg har aldri tilgitt

“Diktet” over er inspirert av Berrymans dikt “Dream song 22: Of 1826. Hver linje i de 2 første versene har fått hvert sitt dikt. Sisteverset er fritt gjendiktet (dikt 13). ( http://www.underoverflaten.no/default.aspx?g=posts&t=2667) Nedenfor finner du John Berrymans dikt:

I am the little man who smokes & smokes.
I am the girl who does know better but.
I am the king of the pool.
I am so wise I had my mouth sewn shut.
I am a government official & a goddamned fool.
I am a lady who takes jokes.

I am the enemy of the mind.
I am the auto salesman and lóve you.
I am a teenage cancer, with a plan.
I am the blackt-out man.
I am the woman powerful as a zoo.
I am two eyes screwed to my set, whose blind-

It is the Fourth of July.
Collect: while the dying man,
forgone by you creator, who forgives,
is gasping ‘Thomas Jefferson still lives’
in vain, in vain, in vain.
I am Henry Pussy-cat! My whiskers fly.

(Victor Hugo, fritt oversatt av undertegnede)

Ps! Ref. “litterære Joshuaer” i teksten. Joshua ble leder av det hebraiske folket etter Moses. Ifølge Det gamle testamentet, i et slag mot kongen av Jerusalem, en natt han ennå ikke hadde oppnådd fullstendig seier, kommanderte han solen å stå stille og solen stod stille. En del vil nok stille seg skeptisk til denne fortellingen, som mange andre fortellinger fra Det gamle testamentet, som i Det nye..

***

Rør synger, på vei mot en hulere klang.
Den er aldri din, sangen, men du er
et sted mellom jorden og panseret.
et sted mellom lyskorn og sorte hull

Nokre gonger er eg fuglen som landar på det uendeleg kvite teppet
setter spor som noko anna enn kråketær. Men eit fuglehjarte
er og blir eit fuglehjarte.

Nokre gonger tar eg t-banen gjennom heile byen, leitar eg i kvart eit andlet etter ein lidande mann, myser mot vindauget i C-blokka, men bankar ikkje på døra di. Nokon får stikkelsbærgele på brødskiva si, kan man da seie.

Ei kvinne, ei kvitkledd kvinne fra marg og ut sa ein gong:
det finst 6 pulserande draumar i kvar ein storby som tangerer eit hjarte,

eg vonar det er slik.

.

Ord glir over hverandre, inn i hverandre
gjemmer seg i hulrommet

Jeg har deg på tungen
Du slår brått til, lik

en kaudervelsk soloppgang

I morgen er du en annen

I går er en bakevje
jeg ikke kan ro meg ut av