*
Ameldelse av Orhan Pamuks Det hvite slottet.
Bakgrunnsteppe:
Hüzün.
Det er hüzün som siver ut av romanen Det hvite slottet og som har fylt flere av Orhan Pamuks romaner med historier fra Istanbuls labyrinter. Hüzün, dette svartsinnet som også melankolien har sin kilde fra. Men melankolien er kun en personlig følelse. Hüzün, derimot, er hele Istanbuls stemning og deles av alle dens innbyggere. Et fellesskap skapt gjennom bevisstheten om at det moderne begynner med et kollektivt nederlag, modernitetens overtagelse, lukkingen av fortiden og skille av stat og islam, med den konsekvens at moderniteten ikke kan inntas helt som deres egen. Men det er ikke bare Istanbuls innbyggere som preges av hüzün, men alle tyrkere. Dette er altså ikke bare modernitetens universelle eksil, men noe særegent for Tyrkia og har vært kjernen i de politiske konfliktene i Tyrkia siden 1970-tallet. Begrensningene av pressefriheten er der fortsatt. Politisk islam og de militæres rolle er fortsatt svært sensitive emner å ta opp, og kan føre til arrestasjon og rettsforfølgelse.
Moderniseringen:
Moderniseringsprosessen begynte i slutten av den osmanske perioden, som startet med Osman Ghazi (d.1324) og hans sønn Orhan Osman (1324-1360). I1456 inntok sultanen Mehmed Erobreren Kostantinopel og avsatte den siste bysantiske herskeren. Det osmanske riket holdt sammen i ca 600 år. Ifølge historikeren Ibn Khaldun (1332-1406), begynner automatisk taperen å imitere seierherren. Imperiets nederlag på Krim og den første verdenskrigs utgang førte til det osmanske rikets endelige kollaps og man begynte å se mot vest. I perioden 1850-1914 startet det en moderniseringsprosess i Det Osmanske riket. Moderniseringen av det politiske systemet var motivert av ønsket om å utvikle militære styrker etter en europeisk modell. Man moderniserte blant annet byråkratiet, ingeniørkorpset og militæret. Tross modernistenes søken mot vest fantes det også en nasjonalistisk vind som sveipet over det Anatoliske landskapet i deler av det som i dag er Istanbul. I 1922 ble sultanatet opphevet og i 1923 ble Mustafa Kemal, senere kjent som Ataturk, president. Moderniseringen skjøt fart, og Tyrkia fikk et sekulært styre.
Språkreformen
Den aller største reformen, i tillegg til sekulariseringen, må nok sies å være språkreformen. Med Ataturks språkreform, forsvant etterhvert persisk og arabisk fra det vi i dag kjenner som det tyrkiske språket. Det begynte med alfabetreformen i 1928. I 1934 ble Den tyrkiske språkforening etablert og allerede samme året lanserte de sin første ordbok, som skapte stor skuffelse, fordi mange av ordene var fullstendig uforståelige for den tyrkiske befolkningen. Året etter, dukket det opp en avhandling, omtalt som ”Solspråkteorien”, som også har hatt stor betydning i visse kretser helt opp til i dag. Avhandlingens essens og poeng var at tyrkisk var moderspråket for alle verdens språk. Den store striden, siden midten av 1930-tallet, har omhandlet hvilket tempo den kunstige språkutviklingen burde ha. Motstanderne av reformen påpekte en del negative følger som må sies å være berettigede. Reformen brøt båndene med fortiden, språkutviklingen hadde blitt et politisk middel samt at tilfeldig lanserte ord ble tvunget inn i bøkene med statsmakt. De fleste tyrkere kan ikke lese eldre historie eller litterære verk av for eksempel Hafez (d. 1389) og Sad’i (d. 1291) Det er skapt en kulturløshet og avgrunn mellom nåtid og fortid før 1920/30-tallet.
Det er med overnevnte som bakteppe at man må forsøke å forstå Orhan Pamuks Det hvite slottet. Det er en poetisk og vakker fortelling om ikke så kompleks som enkelte av Pamuks andre bøker. Den er mer lineær og ikke så full av litterære referanser som for eksempel hans roman Svart bok. I Det hvite slottet møter vi to protagonister i 1600-tallets Istanbul. Den ene, en italiensk slave, som vi aldri får vite navnet på, blir tatt til fange etter kamper mellom italienske og osmanske styrker til havs. Hoca, den andre protagonisten, blir hans herre. De kunne ha vært tvillinger eller dobbeltgjengere. Vi får oppleve dynamikken endre seg mellom dem. Til tider er det vanskelig å vite hvem som er hvem. Historien er gjennomsyret av ensomhet og lengsel, lengselen etter å være en annen.
Tyrkia blir av mange sett på som broen mellom Øst og Vest, men selv i Tyrkia kan man snakke om et øst og vest, kontrasten mellom det gamle og det moderne, den duale identitets kompleksitet. Orhan Pamuk mener at Kipling tok feil. Øst er ikke øst og vest er ikke vest, men kun uvesentlige konstruksjoner, som om vi er tanketråder i hverandres liv, som noen trekker i. Og sånn lever vi og påvirkes av hverandre, nærmer vi oss hverandre og støtes fra hverandre. De fleste av Pamuks romaner omhandler dette temaet., så også Det hvite slottet.
Romanen har en uskyldighet i seg som i et eventyr, er skremmende som et av Edgar Allan Poes mareritt og gripende som en tragisk kjærlighetshistorie. Dette er også en av strukturene i Det hvite slottet og som omtales av protagonistene selv som ”den perfekte historien” på side 99. Orhan Pamuk har ytret at han ønsker å føre sammen ting som aldri har vært gjort og å skrive historier som binder Istanbuls kakofoniske liv sammen med den vestlige psykologi og komposisjon, midtøstens litterære tradisjoner flettet sammen med vår tids strømninger, noe som også preger denne romanen. Begynnelsen av romanen får en til å tenke på Tusen og en natt og Æsops fabler, før vi trer inn i en mørk og dyster del av boken . I romanen skriver protagonistene ned sine liv, hemmeligheter og bekjennelser slik Michel de Montaigne gjorde det i 1580 og Marcel Proust gjorde det ca 300 år senere. Som leser blir vi dratt inn i det mørkeste av menneskesinn før vi kommer ut på den andre siden hvor historien avsluttes som en tragisk kjærlighetshistorie.
Det er godt mulig å tolke Det hvite slottet som en kritikk av den tyrkiske stat for forfølgelse av kurdere som en minoritet. Pamuk har selv uttalt, i et intervjuv, at han ikke er en politisk forfatter, og diskuterer heller litteratur enn politikk. Det har allikevel ikke hindret enkelte i å anklage Pamuk for forræderi mot den tyrkiske stat fordi han forsvarte Yasar Kemal i Der Spiegel vedrørende kurderspørsmålet. Men som han selv har uttalt så handler det mer om å heve stemmen mot forfølgelsen og krenkelsen av enhvers menneskerettigheter enn å ta et politisk standpunkt.
Det hvite slottet er en roman å bli glad i. Man trekkes inn i dette vakre verket av tråder og blir der. Til å være en postmodernistisk roman fra Orhan Pamuks hånd så er denne en av hans mer ”lettleste” i motsetning til for eksempel Svart bok og Mitt navn er rød. Det hvite slottet er, i motsetning til de to nevnte romanene ikke en thriller men en historisk roman som tar deg med tilbake til 1600-tallets Istanbul, og jammen føler en seg ikke litt klokere også etter å ha lest denne relativt tynne boken, selv om fiction og historisk bedrag lurer rundt hvert hjørne. Kan anbefales lest!
VL
