En form for erkjennelse

Min ungdom er begravd der borte et sted. Knokkelløs. Det er bikkjekaldt og det er ingenting som endrer det faktum at jeg fryser. Ull mot sinnet får meg kanskje til å sove 2 steg fremover, men sannheten er at ingenting er sannhet og at jeg selv også har plassert stener utover veien jeg en gang skal gå. Så kan man spørre seg om det var særlig klokt i ettertid og noen vil helt sikkert påstå at moreller eller gull hadde vært bedre alternativer. Du tror du ser, men ser blindt.

Nokre gonger

.

Nokre gonger er eg fuglen som landar på det uendeleg kvite teppet
setter spor som noko anna enn kråketær. Men eit fuglehjarte
er og blir eit fuglehjarte.

Nokre gonger tar eg t-banen gjennom heile byen, leitar eg i kvart eit andlet etter ein lidande mann, myser mot vindauget i C-blokka, men bankar ikkje på døra di. Nokon får stikkelsbærgele på brødskiva si, kan man da seie.

Ei kvinne, ei kvitkledd kvinne fra marg og ut sa ein gong:
det finst 6 pulserande draumar i kvar ein storby som tangerer eit hjarte,

eg vonar det er slik.

.

When I’m meeting you by the door you still have your shooes on

Rikosjett

En kamel og en leon
har funnet sammen

Ord glir over hverandre, inn i hverandre
gjemmer seg i hulrommet

Jeg har deg på tungen
Du slår brått til, lik

en kaudervelsk soloppgang

I morgen er du en annen

I går er en bakevje
jeg ikke kan ro meg ut av

Geoffrey Oryema: “Lapowny”

This night I want to share this wonderful musicvideo of  Geoffrey Oryema singing his song “Lapowny” with you.

Bill Collins and his poem “Litany”.

Bill Collins way of seeing the world is really amazing.  Above you find his poem “Litany” that make a really big  joke of poets with “big words”:) I hope you like!

Mat Collishaw

I just came over this interview with Mat Collishaw. What an artist.. He really challenge my opinion of beauty – when the darkness and the cruelty become the opposite..

Det er kaldt dette huset

Det er kaldt dette huset, og
elfenbenskvasst

Tungen makter ikke å bære fram
den røde elvens syntaks

og allikevel står jeg i døråpningen
barbert av lys

Afroamerikansk musikk fra 1860 – 1960.

AFROAMERIKANSK MUSIKK 1860 – 1960.

Bluesens opphav:
Musikken velger ikke side men bryter ned murer i et menneske. Den reiser hele tiden, til nye steder, antar nye former der den parrer seg med kulturer den møter underveis, slik også bluesen oppstod og utviklet seg videre.

Uten slaveriet, hadde nok ikke populærmusikken sett ut som i dag. Slavene som ble ”hentet” fra Vest-Afrika hadde med seg sin egen musikkarv, men ingen instrumenter. Bluesen har sitt opphav fra arbeidende slaver på markene og deres sanger og field hollers, og utviklet seg parallelt med negro spirituals, men i motsetning til sistnevnte var ikke bluesen en kollektiv sjanger men som oftest en mann og hans gitar evt. munnspill som fortalte historier. Typisk for bluesen er bruken av den pentatoniske skalaen, blå toner, call and respons, synkoper. Den mest brukte strukturen i bluesen er 12-taktskjemaet (AAB-form), men bluesen følger ikke nødvendigvis noen regler.

Det finnes mange lokale former for blues for eksempel: blues rock, Lousiana blues, Memphis blues, Detroit blues, boogie woogie, Valudeville blues m.fl. men det var 2 former som skilte seg ut og viste vei, Texas bluesen og delta bluesen, sistnevnte fra Mississippi deltaet.

Innen Texas bluesen var det flere som ledet an: Leadbelly , T-bone Walker, Lightnin’ Hopkins, men den med størst påvirkning var Blind Lemon Jefferson (1897-1929). Det typiske ved Texas bluesen var teksten og sangens sentrale betydning. Kompet var enkelt og skulle understreke og bestod som oftest av en gitar.

Det var allikevel delta bluesen som fikk størst betydning for bluesens videre utvikling. Uten den ingen bottle neck. Andre kjennetegn: sterkt rytmisk og med backbeat på basstrengene. Robert Johnson (1911-1938) var den fremste stilskaperen og tydelig inspirert av Boogie woogie , men han var lite kjent utenfor bluesmiljøet i sin samtid. Allikevel, hans 29(30?) innspillinger er legendariske og blir spilt av bluesmusikere over hele verden den dag i dag. Det var for eksempel, da den norske bluesartisten, Bjørn Berge, hørte Robert Johnson for første gang på plate at han ble ”frelst” og begynte spille med bottle neck teknikk. Andre delta blues musikere var: Charley Patton, Ike Zinnerman og Son House.

I 1920 kom den første bluesplaten med den svarte bluessangerinnen Mamie Smith ut på Okeh Record. Dette åpnet dørene også for Bessie Smith (1894-1937), omtalt som ”The Empress of the Blues” som signerte en platekontrakt med plateselskapet Columbia Records da de bestemte seg for å satse på en ”race records” serie. Året var 1923. Bluesen var fra starten av dominert av menn men det var de kvinnelige bluessangerinnene som var mest fremtredende på plate i denne tiden. Bessie Smith gav i perioden 1923 – 1933, ut 166 innspillinger. Det var Vaudevillescenene som gjorde henne og andre kvinnelige bluessangerinner kjent med en bluesform som ble kalt både jazzblues, classic blues og Vaudeville blues.

Bluesbegrepet:
Så hvordan oppstod betegnelsen ”blues”?
”I følge Amiri Baraka var det Olaudah Equiano (1745 – 1797), kjøpt som slave og senere frigitt, som var den første som brukte ordet “blue” i forbindelse med afro-amerikansk musikk. Equiano, selv forfatter, forklarte at blått var favorittfargen til folket i Guinea før slavetida. I løpet av transportene til “den nye verden” kom ordet til å betegne noe vakkert som var savnet og etterlengtet. –Når folk sier “I have got the blues” viser de både til blåfargen og til tapte minner om Afrika. Det er hele tragedien bak slaveriet, sier Baraka.” (sitat av Baraka er hentet fra en artikkel med tittelen: ”Barack Obama har sans for poesi”, intervjuver: Nasibu Mwanikuzi).

Negro spirituals:
Som vi har vår egen Kristin Asbjørnsen som en flott ”afroamerikansk ambassadør” for negro spirituals er hun samtidig også et strålende eksempel på musikalsk vandring over landegrensene. Men negro spirituals tok form på 1700 – 1800-tallet blant deler av den svarte befolkningen i Sør-statene som ble omvendt (noen vil si pådyttet) til kristendommen av de hvite. Baptistkirkene og metodistkirkene stod sterkt her. ”Negro spirituals” betyr ”negrenes åndelige sang”. Relegiøs sang var ikke noe nytt for de svarte, men en tradisjon de tok med seg over havet fra Vest-Afrika og mikset det sammen med europeiske salmer/hymner og vekkelsessanger. Sangene hadde ofte dobbel bunn (“signyfing”) og kunne også ses på som kodete protestviser lik våre egne revyartister under 2. verdenskrig harselerte med tyskerne i det skjulte og ”alle” visste det og ”frydet” seg. Vel, disse sangene inneholdt også håp om frihet, og var også ofte en måte å kommunisere på de svarte seg i mellom.

”
Through many dangers, toils and snares
we have already come.
T’was Grace that brought us safe thus far,
and Grace will lead us home.

The Lord has promised good to me.
His word my hope secures.
He will my shield and portion be,
as long as life endures. “

Overstående tekstutdrag er hentet fra hymnen “Amazing grace” en typisk negro spirituals som ble brukt av begge sider under den amerikanske borgerkrigen, og er en av de mest kjente engelske salmene. Teksten er skrevet av en tidligere engelsk slavekaptein, John Newton, som ble salmedikter og som også var en av ildsjelene i motstandsarbeidet mot slaveriet i England.

Melodien er hentet fra trad.’n ”New Britain”. I 1865 ble slaveri forbudt, men undertrykkingen fortsatte, den antok bare nye former. Hvite og sorte skoler, adskilte plasser for sorte og hvite på bussen, egne sykehus for hvite osv., en segresjon som varte ved til 1950 – 1960-tallet, selv om noen vil si at segresjon fortsatt forekommer, at for eksempel stemmforviklingene i Florida under valget i USA for over 8 år siden var en form for segresjon, der fattige sorte ble nektet å stemme osv.

En av alle de sorte skolene var Fisk University. I 1871 dro universitetskoret Fisk Jubilee Singers på turne bl.a. i både England og USA med negro spirituals på reportoaret. Det ble en suksess. Gjennom deres konserter ble negro spirituals kjent for et større hvitt publikum i USA som internasjonalt.

På slutten av 1800-tallet begynte man å skrive ned noter på negro spirituals.

Ragtime:
Fra ca 1900 – 1920 –tallet opplevede ragtime en gullalder og var etter negro spirituals den andre afroamerikanske musikkformen som ble etablert. ”to rag” betyr å synkopere. Marsjmusikken stod sterkt på denne tiden og hadde stor innflytelse på ragtimemusikken, og det er mang en mars som fikk en ragtimeversjon. Den fremste marskomponisten i denne tiden var John Philip Sousa. Ragtime var også influert av europeisk klavermusikk. Vanlig instrument var: piano. Man spilte altså marstempo med venstre hånd og synkompert melodi med høyre. Et annet viktig instrument var banjo og mange stringband spilte ragtime. Den fremste ragtimekomponisten anses å være Scott Joplin (1868 -1917) og før århundreskiftet i 1897 omtalte han for første gang en av sine komposisjoner som ragtime. Hans mest kjente stykker er ”Maple leaf rag” og ”The entertainer”. Han etterlot seg 50 ragtimestykker, men i samme periode ble det publisert rundt 3000 ragtimestykker.

Urbaniseringen av den afroamerikanske musikken:
Etter borgerkrigen i USA skjedde det en enorm industriell utvikling og samtidig fraflytting fra landsbygda hvor arbeidsmarkedet var stramt, særlig for den svarte befolkningen. De flyttet til storbyer som Los Angeles, San Francisco , Chicago, Detroit, Cleveland, New York, New Orleans osv…Og selvsagt tok de med seg musikken sinn. Men frem til ca 1920 var den afroamerikanske musikken rural. Det var oppgangstider i USA på denne tiden og som også påvirket den. Musikken kan deles opp i 3 forskjellige hovedretninger:

1. Urban blues
2. Gospel
3. Rhythm and Blues (R & B)

Platebransjen/radioen:
I 1922 fikk radioen sitt gjennombrudd, den første radioen så dagens lys og radioapparater ble veldig vanlig i amerikanske hjem på 1920-tallet. På samme tid ble platebransjen viktigere enn noteforlagene. I 1927 ble det solgt 104 millioner grammofonplater i USA. Men så kom børskrakket og nedgangstidene og kun de ”sterkeste” plateselskapene overlevde økonomisk. I 1932, 5 år senere, hadde platesalget stupt til 6 millioner solgte.

I 1933 ble brennvinnsforbudet opphevet og utestedene fikk en ny vår og jukeboksen ”spilte med”. Plateselskapene tilpasset seg den nye tiden og lagde plater beregnet på jukeboks. Det ble billigere å lytte til enn å kjøpe plater. Helt frem til så sent som 1948 fantes det kun noen få store plateselskaper som kontrollerte markedet. I 1945 ble båndspilleren introdusert og i 1948 kom vinylplaten på markedet noe som gjorde det enklere for de små uavhengige selskapene å få distribuert musikken sin uten store kostnader, monopolet forsvant. I perioden 1948-1954 oppstod 1000 nye plateselskaper. Spesielt 2 plateselskaper skulle få stor betydning for populærmusikken videre: Chess Records og Sun Records. I tillegg til økningen av plateselskaper ble antallet radiolisenser fordoblet noe som gjorde det enklere for de små uavhengige plateselskapene også å reklamere for/få spilt musikken sin.

Urban blues:
T-bone Walker som var en av pionerene inne den svarte urbane musikken. Elgitaren (Fender Broadcaster) kom på markedet i 1948, men Walker var tidlig ute. Han studerte elgitarspill med Chuck Richardson i Oklahoma City men i 1934 flyttet han til Los Angeles. På denne tiden var det svært få som kjente til elgitaren. T-bone Walker og Charlie Christian var blant de første som brukte elgitar på konsert. Walker ble sett på som en stilskaper og introduserte også elgitaren i bluesen. I tillegg til å spille gitar var han også en habil låtskriver og sanger og medvirket på flere plater på 1930-1940-tallet og på 1940-tallet under eget navn.
I New Orleans var de mest fremtredende stilskaperne pianister og sangere. Pianistene var sterkt influert av boogiewoogie. Andre inspirasjonskilder: afrocubansk musikk, ragtime og cajun. En av disse stilskaperne var Fats Domino (1928-) . Han er viden kjent for sitt pianospill. Han var også låtskriver og sanger og blir sett på som en av populærmusikkens aller største artister. Han hadde 63-listeplasseringer på R & B-listen til Billboard Kjennetegn ved musikken: betoning, backbeat, åttendelstriolene og saksofonen. Han ble også en viktig forløper til Rock’n roll.

I Chicago dukket det opp en mann med navnet Muddy Waters (1915-1983) Han var en av rundt 1 million innbyggere som fant veien til Chicago fra 1900-1920. Det var en by på oppadgående rus, men er også kjent for fyrer som Al Capone og politisk korrupsjon. Som mange bluesmenn spilte også Muddy Waters gitar, en gitar han byttet om til elgitar i 1944. 2 år senere fikk han platekontrakt med Aristocrat, som senere skiftet navn til det sagnomsuste Chess Records, et plateselskap som har betydd mye for urban jazz og blues. Selv ledet Muddy Waters det mest innflytelsesrike bandet på 1950-tallet og knyttet til seg dyktige musikere.

Musikken hans tiltrakk seg også hvite tenåringer pga. musikken og tekstenes dobbelbunn/innhold. Andre innflytelsesrike artister som var tilknyttet Chess records var: Howlin’ Wolf (1910-1976) og Elmore James (1918-1963). Kjennetegn Chicago bluesen: den rå uslepte sound’n. Instrumenter: gitar, bassgitar, trommer, saxofon, munnspill og trommer.

Gospel:
I Chigago vokser også gospelen frem på 1940-tallet, men betegnelsen ”gospel songs” blir første gang brukt mye tidligere på 1870-tallet. Gospel betyr evangelium. Er en form for svart kirkemusikk, særlig sunget i svarte menigheter som Baptistkirken, Metodistkirken og Pinsebevegelsen. I 1874 kommer notesamlingen ”Gospel songs” ut og som består av kun hvite komponister. Først i 1921 kom det en notesamling kalt ”Gospel pearls” med sanger fra de svarte kirkene. På 1920-tallet vokste gospelen frem. Gospelens misjon var å forkynne og det nye testamentet var ofte inspirasjonskilden mht. budskap. Man brukte kun stemmen, klapping og tamburin. Men en mann skulle endre på det.. Thomas A. Dorsey (1899-1993). Han var en dyktig bluespianist og på 1930-tallet begynte han å komponere gospelsanger. Han startet også det aller første gospelkoret (Pilgrim Baptist Church) i 1932 og ledet det i 40 år. På 1930-tallet ble det startet mange nye gospelkor i USA. På 1940-tallet tok hammondorgelet plass ved siden av pianoet. Gospelen hadde sin gullalder mellom 1945 og 1965. En av Dorseys samarbeidspartnere var Mahalia Jackson som reiste med ham rundt til kirkene og sang hans komposisjoner. Hun ble kalt ”The Queen of Gospel” og ble sett på som den fremste svarte sangerinnen innen den svarte kirken. Det er nok mange som burde nevnes her som forsvinner litt i skyggen av Mahalia Jackson og Dorsey. Clara Ward singers som var et av de fremste og mest populære gospelkorene, eller ”The blind boys of Alabama” som sågar har hatt konserter i Norge eller for eksempel Soul stirrers’ hvis vokalist Sam Cook har betydd mye for soulmusikken.

Rhythm and blues (R & B):
I Harlem vokste det frem en munter og dansbar musikk med inspirasjon fra storbandjazz og showmusikk. Jump ble den kalt. Cab Calloway (1907-1994) ble en brobygger mellom disse musikkformene og R & B. Han var aktiv i Chicago’s underholdningsverden, men det var etter orkesteret hans ble husorkester ved Cotton Club i Harlem at han fikk sitt gjennombrudd musikalsk. Men det var R & B bandene som tok over da storbandenes popularitet dalte. En mann som Louis Jordan (1908-1975) med sin jumpstil har vært en inspirasjon for mange senere artister. Hans låter har også blitt spilt av artister som Chuck Berry, little Richard og B.B. King. I 1953-1954 forlot Jordan plateselskapet Decca som skulle bli Bill Haley’s plateselskap.

Og så kom Rock’n roll’n. Vi kan takke Alan Freed (1921-1965) for det navnet. Han jobbet som radio-DJ blant annet ved radiostasjonen WJW i Cleveland. Hans oppgave var å spille R & B. Hans program ”Moondog’s rock’n roll”, som egentlig var R & B, ble svært populært blant hvite unge lyttere som synes at den svarte musikken var mer spennende enn mye av den hvite musikken. Men det var først når hvite artister med countrybakgrunn begynte å synge/spille R & B at sjangeren slo igjennom. Den første til å gjøre det var Bill Haley (1925-1981). Han hadde bakgrunn i honky tonk og western swing, men etter hvert fikk han ørene opp for R & B også og med bandet ”Bill Haley and his Comets” nådde de 15. plass på billboardlistene med låten ”Crazy man Crazy”. I 1954 fikk de kontrakt med Decca og samme år kom berømte ”Rock around the clock”.

I Memphis, Tennessee fantes det en mann ved navnet Sam Philips. Han eide et lite musikkstudio. B.B. King, Ike Turner og Howlin’ Wolf gjorde alle innspillinger der. Han ordnet platekontrakter for dem alle bl.a. med tidligere nevnte Chess. Etter hvert startet han også sitt eget plateselskap Sun Records. Han var spesielt på utkikk etter denne spesielle hvite artisten som sang som en R & B-sanger og en dag dukket han opp i studioet til Sam Philips. Hans navn var Elvis Aron Presley (1935-1977). Det ble et lykketreff for dem begge. Den første utgivelsen på Sun Records for unge Presley ble låtene ”That’s allright mama” og Bill Monroe’s ”Blue moon of Kentucky”. Og en ny æra var startet..

Kilder:
-Amazing grace: http://en.wikipedia.org/wiki/Amazing_Grace
-Amiri Baraka-sitat: http://www.kongoimagazine.no/displayarticle494.html
-Bessie Smith: http://en.wikipedia.org/wiki/Bessie_Smith
-Bjørn Berge: http://www.nrk.no/kanal/nrk_p2/1.5660824
-Borgerrettigheter:http://www.norgeslexi.com/paxlex/alfabetet/b/b14.html
-John Newton: ”Begrav lenkene – Kampen mot slaveriet”av: Adam Hochschild.
Oversatt av: Erik Ringen (Pax forlag)
-Wow. Populærmusikkens historie..

Hestehovar, ein skog, ein draum..

Ein blå sving buktar seg der framme
Hestehovar hamrar, kjem nærmare og nærmare
Skogen gjev vissheiten sine farger

Blind leik kan òg vere
ein kjær leik

Og ikkje vite nær juvet kjem
Og lytte til ein song du ikkje ana kome,
og så ei togn

Bladlause

Draumen i
blåbærlyng